Lorenza Borrani tilbake i Oslo
Fiolinisten Lorenza Borrani gjorde sterkt inntrykk både på publikum og orkester da hun sist besøkte oss i oktober 2017. Hun kommer tilbake 14. mai, og med sin dype innsikt og sterke innlevelse skal hun lede orkesteret og utforske både symfoniske og kammermusikalske verker. Vi har klart å få tak i henne midt under hennes australske turné, for å høre litt om konserten hun snart skal ha med oss.
Hvordan føles det å komme tilbake som leder av Det Norske Kammerorkester?
Jeg må si jeg gleder meg til å komme til Oslo og konserten i mai – men jeg gleder meg også fordi vi har store planer for neste år når jeg går inn i rollen som orkesterets kunstneriske gjesteleder. Jeg føler at jeg har funnet en herlig gruppe musikere og venner som det blir fantastisk å møte igjen. Jeg kan nesten ikke vente – vi kommer til å få en nydelig vår med Schuberts musikk!
På Schuberts tid refererte Schubertiade til uformelle musikalske sammenkomster i private hjem, men i våre dager fremføres jo disse konsertene i konsertsaler. Hvordan gjenskaper vi spontaniteten og intimiteten i dagens konsertformer? Eller er det ikke et viktig poeng?
Dette er et veldig viktig spørsmål fordi jeg mener det er helt grunnleggende å finne tilbake til intimiteten i musikken. Og det er ganske vanskelig i store konsertsaler – det krever faktisk mye fantasi og innlevelse hos publikum også. Musikken ‘forteller’ på forskjellige måter når den spilles, og bare litt endring av avstanden mellom musikerne selv – og mellom musikerne og publikum – kan forandre dynamikken. Vi opplever musikken annerledes når vi føler musikerne puste med musikken på nært hold. Dette er virkelig noe vi har mistet i vår opplevelse av kammermusikk i dag. Nå tar vi inn musikken fra konsertsalene i stua vår, gjennom strømming og videoer, men det er ikke helt det samme. Vi puster ikke i samme luft, og vi føler ikke musikernes pust. Og det er en helt annen opplevelse. Når det gjelder den kommende konserten, er vi veldig heldige; Universitetets aula er som en stor stue som likevel har beholdt intimiteten.
Men, vi skal også spille Schuberts symfoni.
Ja, denne konserten har to sider – den er en Schubertiade med en symfoni – på en måte et slags crescendo både når det gjelder ensemblets størrelse, men også musikkens omfang, etter hvert som konserten utvikler seg. Men egentlig spiller det ikke noen rolle hvor stort eller lite ensemblet er. Både i symfonien og i stryketrioen finner du Schuberts sjel. Og det er en storartet opplevelse.
Vi har tre kammerverk av Schubert på programmet. Har de noen spesiell betydning i komponistens kammermusikkproduksjon?
Hos Schubert finner vi noen store, musikalske monumenter, men det som er så fantastisk, er at du finner disse små skattene gjemt over alt. Musikk for komponister er som barn for en mor – og hos Schubert har hver enkelt en del av hans sjel i seg. I dette programmet hadde jeg lyst til å presentere disse små, skjulte perlene av Schubert, ikke de mest kjente stykkene. Jeg tror du vil oppdage hvilken fantastisk komponist Schubert var når du hører dem; disse stykkene er helt utrolige. Jeg kan nesten ikke vente på å få presentere dette programmet for publikum i Oslo.
Vi setter sammen musikk fra romantikken med to nye komposisjoner av den norske komponisten Agnes Ida Pettersen. Hva synes du om å ta med to helt forskjellige lydverdener inn i samme konsert? Hva er utfordringene og hva er fordelene?
En av utfordringene er å flytte seg fra en lydverden til en annen – noe som krever at du endrer en del av dine emosjonelle ‘muskler’. Det er enklere å forbli i det samme landskapet, mens en forandring kan være mye vanskeligere.
På den annen side gir dette en stor mulighet for både utøver og lytter. Disse kontrastene kan få deg til å lytte til alle stykkene i programmet fra et annerledes perspektiv. Vi kan for eksempel sammenligne lyd med farger: Du tenker på en spesiell farge, men det er faktisk omgivelsene som gir den de forskjellige nyansene.
Vi kunne ha valgt å holde oss til en Schubertiade med bare Schuberts musikk og det hadde gitt konserten en helt spesiell farge og identitet. Men vi satte den sammen med musikk fra vår egen tid, og det er selvfølgelig noe vi må gjøre. Det er vårt ansvar, men også en stor glede. Det hjelper oss til å betrakte fortidens musikk fra et nytt ståsted og gir oss mulighet til å lytte på en ny måte.
Hvordan vil du definere din rolle som kunstnerisk leder?
En kunstnerisk leder er en som kommer med en klar ide om tolkningen av et program. Denne klare ideen skal være en ramme. En dirigent har kontroll på alt, men min definisjon på en leder er en som kommer med en tydelig ramme, med en presis tanke på hva som skal være inne i rammen, men likevel åpen for innspill fra musikerne. Dette er en stor mulighet for meg til å lære av andre musikere, samtidig som ensemblet får skinne med sin egen identitet. I ethvert ensemble finnes en slik identitet. Den liker jeg å finne og sette inn i rammen.
Jeg forsøker altså å komme med en sterk musikalsk ide og tolkning av musikken, slik at det er enklere å forstå hva musikerne kommer med og hva som kan settes inn i rammen uten at sammenhengen forsvinner. Jo klarere din egen forestilling er, jo enklere er det å involvere alle i arbeidsprosessen. Jeg samarbeider med musikerne og vi deler ansvaret. Men, det er en leders ansvar å delegere, slik at hver enkelt musiker vet hva som er deres oppgave.
Bilde: Christie Brewster / Australian Chamber Orchestra
Tirsdag 14. mai kl. 19.00, Universitetets aula
Franz Schubert: Stryketrio i B-dur, D. 581
Agnes Ida Pettersen: Suite (urfremføring)
Franz Schubert: 5 menuetter og 6 trioer for strykere
Franz Schubert: Symfoni nr. 5
Lorenza Borrani i aksjon som leder av Chamber Orchestra of Europe under Styriarte festival i Graz.
Schuberts symfoni nr. 5 av New York Philharmonic Orchestra under ledelse av Leonard Bernstein.
Menuett nr. 2 fra Schuberts fem menuetter med seks trioer fremført av Chamber Orchestra of Europe