DSC07058_edited.jpg

Velkommen til ny sesong!

Per Erik Kise Larsen 
direktør

Mer enn noen gang har vi behov for normaliteten det er å holde sammen, oppleve sammen, føle sammen. Konsertene er en møteplass der vi kan holde fast i rammen rundt vår egen tilværelse, samtidig som vi har lært at den ikke er noe vi kan ta for gitt. Det minner både pandemien og de dumpe lydene av krig i Europa oss om. Det er verdt å merke seg hvordan det er musikken og kulturen som binder folk sammen og gir oss opplevelse av fellesskap og identitet. Alle samfunn som har forsøkt å styre kunsten, har mislyktes, fordi den rett og slett ikke lar seg styre. Kunsten vil alltid tilhøre den frie mening, og jo mer man forsøker å undertrykke den, jo større blir symbolverdien.

Nå skal vi selvsagt ikke overdrive symbolverdien som ligger i vårt lille orkesters virke, men snarere minne hverandre om hvilket privilegium det er å kunne møtes under Aulaens sol og høre musikken våre musikere så engasjert vil nå inn til hver enkelt av dere med – tynne, usynlige bånd som binder oss sammen.

NorskKammerorkester_UA_feb2020_0451.jpg

Per Erik Kise Larsen, direktør i Det Norske Kammerorkester

Foto: Bård Gundersen

Vi er tilbake med en Aulaserie der forrige sesongs to konserter igjen er blitt til en. Litt trangere om plassen, men forhåpentlig med den stemningen vi alle elsker å oppleve. Nytt i denne sesongen er at vi også starter en liten kammermusikkserie i Aulaen på lørdager. Her skal våre musikere få boltre seg med noe av den kammermusikken de har aller mest lyst til å spille.

Vår sesong byr som vanlig på mer enn konsertene i Aulaen. På Sentralen kan du oppleve en av vår tids aller største fiolinister i to ulike konserter under Ultima. Patricia Kopatchinskaja er en helt unik musiker som her tar rollen både som fiolinsolist og med 'Sprechgesang' i Schönbergs Pierrot Lunaire.

Og når sesongen går mot sin avslutning, presenterer vi en av våre størst anlagte kunstneriske satsinger noen gang, DSCH. Med musikken til Dmitrij Sjostakovitsj og hans musikalske anagram som tittel, kaster vi orkesteret ut i en teaterkonsertforestilling, der musikerne – gjennom bruk av bevegelser, kostymer, lys og projeksjoner – selv dekker alle roller i en historisk fabel rundt komponistens liv og virke. Aldri har vel dybden i hans musikk, som svar på sovjetregimets strenge kunstsensur, loddet dypere enn med det bakteppe vi opplever i disse dager. Og slik blir sirkelen på sett og vis sluttet – med musikk som symbol på vår sterke humanistiske frihetstrang, der verken grenser eller nasjoner skal få definere hvem vi vil være.