Sårbare utropstegn
Synne Skouen har tydelig signatur i flere formater. Likevel er det betegnende at 70-årskonserten ikke først og fremst portretterer komponisten Skouen, men musikk hun mener fortjener å bli hørt.
Hun er datter av en musiker og en journalist og filmskaper. Et raskt tverrsnitt fra barndommen inkluderer en pianokrakk, et bondeungdomslag, folkemusikk, -sang og -dans, samt guttemusikk og b-kornett, elevaftener, solistvirksomhet og en musikklinje på Nissen.
– Vokser du opp under pianoet, så vokser du opp under pianoet. Det går inn i alle organene dine, sier Skouen, og antyder at hun aldri valgte veien sin, den bare vokste frem.
Det vil si, å fordype seg i komposisjon var et valg, som bar med seg et annet valg, av byen Wien. Her fulgte deltakelse i musikkakademiets nydannede elektroniske studio pluss en musikkteatergruppe kalt Die Fremden.
– Da var det i grunnen gjort. Vi reiste på festivaler og laget musikk til konserter i årene det ikke var lurt å sitte på første benk på en samtidsmusikk-konsert, om du ikke likte å få poser tredd ned over hodet eller å bli dratt med opp på scenen. Miljøet jeg var del av var ikke strengt serielt, men lekent, musikkdramatisk orientert og med sunn balanse mellom det historisk orienterte og det eksperimentelle, forteller komponisten.
Fra geni til kollektiv
Rundt 50 år senere inneholder verklisten klare spor fra dette utgangspunktet. Her er lekne titler, sceniske hint og en rekke utropstegn som signaliserer vilje. Skouens overskrifter kan påkalle oppmerksomhet, mens musikken gjerne er mer stillferdig. Den insisterer på en annen måte.
– Jeg ser på meg selv som en litt langsom og klønete komponist, og det er kanskje en av grunnene til at jeg ikke helt liker utviklingen frem til i dag hvor både komponister og utøvere er blitt overmåte flinke. Jeg har større sympati for at noen forsøker å si noe viktig uten å lykkes, enn for dem som snakker virtuost uten å si noe interessant. Og her synes jeg det vil være spennende å se hva som vil skje når det nå jobbes for å få flere kvinner med i bildet, sier Skouen.
Selv opplevde hun det ikke som noe rart å gå inn i et mannsdominert miljø, Maj Sønstevold og Pauline Hall var to klare rollemodeller. Spørsmålet var heller på hvilken måte hun skulle gjøre en slik entré. Skouen tror for eksempel at måten hun tenker om arbeidsformer og hierarkier i musikken på, kan begrunnes i at hun ikke følte hun kunne marsjere rett inn i en historie full av Brahms-er og Beethoven-er og andre sterke menn, og holde samme retning.
– Det er noen autoritære strukturer i musikk jeg er grunnleggende skeptisk til. Da jeg opplevde urfremføringen av Autumn Arias (skrevet for DNK og utgangspunkt for jubileumskonserten), likte jeg godt hvordan kollektivet musiserte sammen. Uten dirigent, bestemmer ingen alt. Den erfaringen tok jeg med meg til operaen Ballerina hvor hver medvirkende fikk eierskap til sin plass i helheten. Bare regien styrte når du skulle inn og hvor lenge du fikk holde på.
I hele dette prosjektet var den kollektive formen viktig, og det er åpenbart at alle de medvirkende har formet verket gjennom personene de er.
– Både regissør- og dirigentrollen er styrende typer, men i Hilde Andersen har du en regissør som er tvers gjennom musikalsk, sørger for at alle blir hørt og skaper regi fra et fellesskap. Det er en annen måte å tenke og uttrykke seg på. Jeg ønsker å se mer av dette, sier Skouen.
Klima – og store bokstaver
Å ville være åpen for en mer kollektivt formet musikkhistorie er bare én liten del av Skouens engasjement. At kunst som sådan bør diskuteres er et annet. Der mange kunstnere sjelden ytrer seg utenfor kunstrommet, har Skouen latt innspillene springe ut i flere kanaler. Hun var i sin tid Ballades første redaktør, var musikkanmelder i Arbeiderbladet, har talt samtidsmusikkens sak i Norsk Komponistforening, vært Musikksjef i NRK P2 og deretter første kultursjef samme sted. Og sist mangeårig skribent i Aftenposten.
Jeg spør henne om hvor det har brent sterkest.
– Det er et stort spørsmål, men om du spør meg hva som er viktigst i dag, vil jeg uten tvil si klima — i vid forstand. Jeg tenker på migrasjon, immigrasjon, integrasjon. Jeg tenker på menneskers muligheter, dyrs muligheter, alt levendes muligheter. Aldri har dette vært en så komprimert problemstilling som nå, sier Skouen, og uttrykker at hun tror alderen gir et ekstra mørkt syn på verden.
Men ønsket om å protestere har vært i og med henne i alle tider. Avslutningen i NRK var en reaksjon på at det hun trodde skulle bli en kultursatsing i realiteten ble en nedskalering. Når hun nå avrunder tiden i Aftenposten, er begrunnelsen igjen knyttet til medienes stadig færre blikk på kultur — mens hun omfavner muligheten i jubileumskonserten til å rette blikket mot musikk som burde få oppmerksomhet.
– Mediekritikk har jeg bedrevet hele tiden, ikke minst da vi startet Ballade, men vi hadde ikke drømt om at det kunne bli verre. Hele min virksomhet består i å finne nye måter å uttrykke meg på. I situasjonen vi er i nå, var jeg simpelthen tvunget til å gjenta meg selv. Da måtte jeg sette en strek, sier skribenten.
For den som savner Skouens refleksjoner, kan de finnes på Facebook, markert etter emne med store bokstaver; igjen et mulig utrop, fulgt av mer undrende resonnementer.
– Selvsagt er det mye å innvende mot Facebook. Men tenk at man kan sitte der hjemme og logge seg på et felleskap hvor haugevis av mennesker snakker om et utall temaer; og du er invitert! Det er vidunderlig å ha skaffet seg både det perfekte ekkokammer og et samfunn som kan romme både diskusjon og lærdom, stort og smått.
– Og for lytterne dine er musikken der fremdeles; blant annet er det premiere på en ny opera ved Scene 2 i Bjørvika i 2022. Hva har skjedd mellom der du startet som komponist og der du er i dag?
– Ingenting! svarer Skouen, og ler. – Man snakker mye om å finne sin egen stemme. Men da jeg fant min stemme, så jeg at den hadde vært der hele tiden. For min del har det handlet like mye om å stå ved den, og se at det fungerer. Hvert verk man lager blir ulikt, selvfølgelig, avhengig av oppdraget, menneskene, av utfordringene man skal løse. Men grunnleggende sett er jeg den samme — og jeg blir det kanskje mer og mer.
- IDA HABBESTAD
Tirsdag 15. september kl. 19.00
Marmorsalen, Sentralen
Verk av Finn Mortensen, Arne Nordheim, Dalia With, Dieter Kaufmann, Ragnhild Berstad, Sofia Gubaidulina og Synne Skouen