I skyggen av Beethoven: Romantikkens romantikere

En skygge hang over tyske og østerrikske komponister gjennom mesteparten av det nittende århundre, en skygge unge, fremadstormende komponister slet med å komme seg ut av: Beethovens skygge. Han som hadde omdefinert instrumentalmusikken i praktisk talt hver eneste sjanger – ingen komponist kunne unngå å bli sammenlignet med den gamle mester. Hvilken sjanger man enn hadde lyst til å arbeide i – symfoni, sonate, solokonsert, kvartett – Beethoven hadde satt et ideal som alle andre ble målt mot. Og Franz Schubert og Johannes Brahms var ikke noe unntak.

Schubert (1797−1828) var en lidenskapelig beundrer av den 27 år eldre Beethoven. Så stor var beundringen at han, på dødsleiet, ba om å bli gravlagt ved siden av Beethoven. En velkjent historie forteller at Schubert, etter å ha deltatt i mesterens begravelse, utbrakte en skål for geniet som hadde gått bort og for hvem det nå var av hans venner som ville bli nestemann. Ironisk nok var det Schubert selv, året etter.

Til tross for sin dype beundring, forsøkte ikke Schubert å etterligne Beethoven eller forme sin egen musikk etter hans. Skyggen av Beethoven, i Schuberts tilfelle, handlet mer om innflytelse, og Schuberts verker viser hans besluttsomhet og hans vilje til å komponere slik han følte det var nødvendig, selv om det ikke helt ble verdsatt av hans samtidige. (Bare en ganske liten del av musikken hans ble utgitt mens han levde; enda mindre ble fremført.)

Schuberts oktett, som vi vil få oppleve i kommende konsert 16. oktober, blir ofte omtalt sammen med Beethovens septett for strykere og blåsere, men det skyldes nok mer assosiasjoner enn likheter. Da oktetten ble komponert i 1824, var Schubert inne i en depresjonsperiode som skyldtes hans syfilis, som til slutt tok livet av ham.

En av Beethovens glødende beundrere, amatørklarinettist grev Ferdinand Troyer, bestilte et motstykke til den populære septetten, og oktetten har noen strukturelle likheter med modellen. Men dypest inntrykk gjør nok likevel Schuberts egne særtrekk. Sorg og glede – og alle følelser imellom – blir både tvunnet sammen og sidestilt, med stor ømhet og varme.

Hvis noen komponist i historien har blitt hausset opp som Beethovens arvtaker, må det være Johannes Brahms (1833−1897). Av mange forskjellige grunner ventet alle at Brahms var den som skulle slå på stortromma og følge opp Beethovens niende symfoni. Dessverre kom ikke dette trykket bare utenfra, og selvtillit var ikke unge Brahms’ sterke side. Likevel klarte han i over ti år å unngå Beethovens skygge ved å utsette symfonier og kvartetter til senere i karrieren, da han hadde finpusset sine ferdigheter i sjangre som ikke var knyttet til Beethovens navn. Disse komposisjonene, skånet fra skyggen, sto støtt på sine egne bein, og på den måten utviklet Brahms den selvtilliten han trengte for å skrive en symfoni.

Hans strålende strykesekstett nr. 1, for to fioliner, to bratsjer og to celloer, er eksempel på et slikt tidlig arbeid. Innen kammermusikk skrev Brahms en rekke mesterstykker, og sekstetten var hans første kammerverk bare for strykere. Før sekstetten ble offentliggjort, hadde Clara Schumann hørt på den, og sa – ‘den var til og med enda vakrere enn jeg hadde forventet. Og mine forventninger var allerede svært høye.’ Særlig imponert over andresatsen, ba hun Brahms inderlig om å lage et pianoarrangement av den. Noe Brahms gjorde som fødselsdagsgave til henne.

I sin Brahms-biografi (1997) understreker den amerikanske musikkviteren Jan Swafford hvordan Brahms’ første sekstett har en uensartet musikkestetikk: Brahms brukte tradisjonelle modeller fra sonate, variasjoner, scherzo og rondo og fylte opp med sin melodiske og harmoniske personlighet, hans egen uttrykksfulle verden: romantisk følelse tøylet i klassisk form.

Fri for byrden av Beethovens gjenferd, gjorde den nye sekstetten – og dens skaper – stor suksess.

Konsert Kammermusikalsk romantikk

Tirsdag 16. oktober kl. 19.00

Universitetets aula

Program

Johannes Brahms: Strykesekstett nr. 1 i B-dur

Franz Schubert: Oktett i F-dur