Kjære publikum

Å markere de 40 er ikke lenger en alder å slå seg på brystet av. Som individ markerer likevel 40 år en slags pondus – ikke lenger en ungsau, men erfaring, posisjon, enda på vei opp, en å regne med i fremtiden. Du aksepteres og kanskje beundres blant de yngre og blir tatt alvorlig av de som er eldre enn deg. Du er ung nok til å oppfattes som vital og kreativ og du er erfaren nok – forhåpentligvis – til å unngå de dummeste feilene.

Kammerorkesteret som institusjon kan lett identifisere seg med disse verdiene. Det er pondus i det vi gjør, og når vi bruker vår kreative kraft er det ofte noe som enda ikke er prøvd ut, men som flere rundt fort tar oss etter. Da vi danset og spilte Holbergsuiten utenat på Menuhin konkurransen her i Oslo i 2010, hadde ingen sett et orkester gjøre dette før. Nå er det blitt en trend å spille uten noter. Det er bra. Vi vil ha denne rollen der vi går foran og prøver ut nytt. Nytt som andre finner så interessant at det flytter oppfatninger, holdninger og mulighetsrom.

Vi er heldige som prosjektorkester, vi kan utfordre innhold og rammer, konformiteter og normer i et rom der ”har du lyst har du lov, og vil du ikke så la være å bli med”. Vi beiter i et landskap skapt av et stort musikalsk fellesskap der rammer, livsgrunnlag og en holdning rundt det store «VI» gir oss som et prosjektorganisert kammerorkester muligheten til å forske og utvikle, provosere, og begeistre. Vi er bevisst vår privilegerte situasjon der både institusjoner og enkeltindivider rundt oss gir rom og muligheter til utvikling. Og vi skal gi tilbake. Tilbake til den enkelte musiker i form av faglig påfyll, nye ideer, kvalitetsheving og ikke minst fornyet engasjement. Tilbake til andre institusjonsorkestre som låner oss musikere fra sin faste stall, eller gjennom tilgang på frilansmusikere som står vesentlig bedre rustet etter en skolering innenfor rammen av Det Norske Kammerorkester.

Vi er stolte av det arbeidet vi har gjort til nå. Vi ville ikke vært der vi er i dag uten ledere som Iona Brown og selvsagt Terje Tønnesen. På hver sin ytterkant i forståelsen av å spille i et ensemble som vårt, har de sammen skapt generasjoner av musikere med en formidabel kunstnerisk kapasitet. Musikere et samlet musikk - Norge har fått glede av. Det har gitt kvalitetsheving i alt fra barokkrepertoar til samtidsmusikk.

Så ser vi som 40-åring fremtiden dypt i øynene. Vi leter etter tegn på netthinnen som forteller hvor vi skal gå. Hvor er de unge, hvor gamle kan de gamle konsertgjengerne bli, i hvilken retning går vi for å skape de unike konsertopplevelsene i fremtiden, de som gir entusiasme og lyst til å oppleve verden utenfor en mobilskjerm med dårlige øretelefoner fra Apple. Makter vi å slåss mot en virtuell virkelighetsforståelse slik at de som er unge i dag banker på vår dør om 30 år og bønnfaller oss om et abonnement. Kan vi gjennom skolekonserter, eller vårt nye konsept Klubb Klassisk få de unge voksne til å si at de ikke SÅ på en konsert, men faktisk gikk på for å HØRE? Vi vet ikke, men det vi vet er at vi ikke gir opp. Vi skal fortsette å kjempe for den levende musikken. Vi ser fulle konsertsaler og ryktet om vår snarlige død er sterkt overdrevet. Gjennom våre feil skal vi lære og gjennom vår suksess håper vi på ære – i enda nye 40 år.

Per Erik Kise Larsen

Direktør

  • Facebook - Black Circle
  • Twitter - Black Circle
  • YouTube - Black Circle
  • Instagram - Black Circle