Oda Holt Günther
Fiolin
«Noe av det fineste med Kammerorkesteret er den flate strukturen og at alle spiller på alle stoler i orkesteroppsettet. Da får man oppleve lyd og uttrykk fra alle hjørner, og det skaper en helt egen nerve. »
Foto: Elisabeth Emmerhoff
Oda Holt Günther er en allsidig fiolinist fra Kråkstad i Ski, og er aktiv både som kammermusiker og solist. Hun er utdannet ved Hochschüle für Musik Hanns Eisler i Berlin, og fullførte sin mastergrad ved Barratt Due Musikkinstitutt under veiledning av Stephan Barratt Due.
Gjennom sitt arbeid i flere anerkjente ensembler har hun utviklet et personlig og modent kunstnerisk uttrykk, noe som blant annet ble anerkjent med Øivind Berghs minnepris i 2018.
I 2024 spilte hun for første gang i Kammerorkesteret under Hardanger musikkfest. Hun er i dag en del av Kammerorkesterets musikerkollektiv, og er også 1. konsertmester i Kringkastingsorkesteret.
Oda spiller på en fiolin laget av Carlo Giovanni Oddone, generøst utlånt av Sparebankstiftelsen Dextra Musica.
Når begynte du å spille instrumentet ditt? Og hvorfor har du valgt det?
– Jeg begynte å spille fiolin som seksåring etter å ha sett Kjempesjansen på NRK, det er en litt morsom historie! Det var beste Sara Chen som spilte, som nå er min kollega både her i Kammerorkesteret og i Kringkastingorkesteret. Jeg ble helt hekta og var fast bestemt på å begynne å spille fiolin. Jeg begynte etter hvert å spille gjennom Suzuki-metoden hos Agneta Holmer Mæland på kulturskolen i Ski. Videre var faren til Sara, Ting Zu Chen, blant mine fiolinlærere da jeg var elev ved Barratt Due, skulle livet ha det til. Veldig hyggelig er det.
Hva var din grunnleggende motivasjon for å bli musiker?
– Det er et stort spørsmål! Jeg har siden jeg var liten kjent på et behov for å uttrykke meg og var heldig som tidlig fant et instrument som føltes ut som et naturlig utløp. Musikervirket og opplevelsen av det har endret seg veldig gjennom årene. Det sosiale fellesskapet og tilhørigheten har alltid vært det fineste med det vi holder på med, synes jeg. I ungdomsårene og særlig i studietiden var tilværelsen veldig preget av et nokså snevert og intenst ønske om å bli best mulig, og det føltes ekstremt viktig å først og fremst øve og pushe seg selv mot konkrete mål. Etter hvert er jeg blitt bedre på å sette pris på prosessen. Jeg elsker ting som går sakte, som må modnes over tid, og som aldri blir helt ferdig. Før føltes det som noe tyngende, nå er det noe av det som gir meg mest ro, å vite at vi som musikere holder på med et evig og veldig åpent prosjekt.
Har du hatt spesielle inspirasjonskilder på veien?
– Det er så mange ting i livet som inspirerer og gir påfyll! Og så er det mange ting som tar. Jeg tror den viktigste inspirasjonen har vært mine lærere og venner i miljøet, for å orke å øve og legge ned arbeidet. Men i forhold til uttrykk og det å tørre mer som musiker, kan alt i livet være til inspirasjon. Jeg er veldig glad i veldig mye forskjellig musikk og blir generelt inspirert av folk som tør å lage egne ting. Jeg blir også inspirert av å dra på konserter og teater, gode samtaler med venner, og de sjeldne øyeblikkene man klarer å ikke gjøre noen verdens ting. Da kommer ofte de gode idéene.
Foto: Elisabeth Emmerhoff
Har du en hobby, Oda?
– Jeg er mye på konserter og teater, og bruker nok altfor mye penger på sånt. Men det er så verdt det! Det gir meg en frihetsfølelse å kunne oppsøke mye forskjellig som beveger seg i Oslo. Jeg har også blitt veldig glad i å strikke. Apropos langsomme prosesser over tid; det er så deilig å nerde over et plagg og se at det blir større og større. Terapi for oss musikere som aldri ellers får håndfaste resultater av hardt arbeid. Ellers er jeg mye sammen med vennene mine og prøver å spise mest mulig god mat!
Hva var ditt første prosjekt med DNK, og hvis du skulle trekke frem noen høydepunkter, hva er de?
– Mitt første prosjekt med DNK var under Hardanger Musikkfest i 2024. Det var også min første gang i Hardanger. Vi bodde i et nydelig trehus rett ved et sideri. Bra musikk og mat, og masse sider. Det var et utrolig fint første prosjekt, og jeg ble minnet på hvor gøy det er å spille kammerorkester! Det var en stor del av min oppvekst på Barratt Due. Noe av det fineste med Kammerorkesteret er den flate strukturen og at alle spiller på alle stoler i orkesteroppsettet. Da får man oppleve lyd og uttrykk fra alle hjørner, og det skaper en helt egen nerve. Jeg husker spesielt godt den ene konserten i Hardanger da vi spilte en av mine absolutte favoritter, Shostakovichs andre pianokonsert, med Milla Viljamaa på trøorgel. Jeg elsker den lyden.
Favorittmusikk eller komponister - hvorfor?
– Jeg synes det er helt umulig å nevne én komponist, eller låtskriver. Det finnes så mye knallbra musikk som rører noe i meg, enten den groover eller får meg til å grine. Musikk er en redning, både når livet er fint og når ting er vanskelig. Den trøster og reparerer, og setter lyd til alt vi ikke klarer å si høyt. Det beste som finnes! Hvis jeg opplever noe intenst, blir musikken jeg lytter til i den perioden for alltid forbundet sterkt med følelsene jeg kjente på akkurat da. Sånn tror jeg veldig mange har det. Det samme skjer hvis jeg ser en god film eller serie. Den tyske sangen på spillelista mi er fra serien Babylon Berlin. Jeg var totalt fortapt i kjærlighetshistorien mellom hovedkarakterene og tror aldri jeg kan høre på den sangen uten å bli dratt tilbake.
Er det noe vi kan få vite om deg som ikke så mange vet?
– Da jeg var noen måneder gammel, fant legene en ufarlig bilyd på hjertet mitt. De mente da at den kunne «minne om en fiolinstreng». En passe cheesy greie, men ganske fint, da! Jeg står i det.
Foto: Elisabeth Emmerhoff