Liv Hilde Klokk
Fiolin
«Det er så forferdelig morsomt å spille musikk!
Å få lov til å forme den selv, særlig sammen med andre. Det er en av de største gavene i livet.»
Foto: BÃ¥rd Gundersen
Fiolinist Liv Hilde Klokk kommer fra en musikalsk familie i Ålesund. Hun har studert ved Barratt Due hos Geir Inge Lotsberg, i Sverige og Berlin hos Ulf Wallin og diplom ved NMH hos Lars Anders Tomter. Det var i 2008 hun hadde sitt første prosjekt i Kammerorkesteret, og i tillegg til å være medlem av Kammerorkesterets musikerkollektiv, er hun medlem av Oslo Strykekvartett og dessuten medlem av Kunstnerisk Råd og er en av grunnleggerne i Oslo Quartet Series. Fiolinen hun spiller på er en Thomas Balestrieri bygget i Mantova i 1759, sjenerøst utlånt av Dextra Musica.
Når begynte du å spille instrumentet ditt? Og hvorfor har du valgt det?
Jeg vokste opp dinglende rundt på musikkskolen i Ålesund med to eldre søsken som spilte fiolin og cello, og fra jeg var to år gammel var jeg fast bestemt på å spille bratsj. Jeg var det du kan kalle overmotivert for å begynne å spille, men fikk ikke begynne før jeg ble syv. Min mor mente jeg skulle leke. Løsningen ble å bruke en gitar med trepinne, og innimellom prøve min søsters fiolin. Til slutt gikk jeg selv til rektor på musikkskolen og tryglet om å få begynne. Og slik fikk jeg begynne høsten før jeg ble seks år gammel. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg aldri byttet til bratsj. Kanskje er det ikke for sent?
Hva var din grunnleggende motivasjon for å bli musiker?
Et klokt menneske sa til meg da jeg var fjorten at «du skal bli musiker kun hvis du overhodet ikke kan la være». Jeg har aldri hatt noe overordnet mål med valget – men jeg har virkelig følt at jeg måtte. Nå som jeg er eldre, ser jeg kanskje mer viktigheten av min rolle i samfunnet. At det jeg – og veldig mange andre – gjør når vi deler ilden som brenner i oss, forandrer verden litt hver gang. Eller i alle fall fargelegger den! Det synes jeg er stort.
Har du hatt spesielle inspirasjonskilder på veien til å bli det du er nå?
Motgang kan inspirere veldig, kanskje på en vanskelig måte – men når man arbeider seg gjennom det på en ærlig og åpen måte, opplever jeg det som veldig fruktbart. Det er så mye forskjellig som former en – store forbilder, møter, opplevelser, reiser. Men når det kommer til stykket, er det musikken som alltid fortsetter å inspirere. Det er så forferdelig morsomt å spille musikk! Å få lov til å forme den selv, særlig sammen med andre. Det er en av de største gavene i livet.
​
Favorittmusikk og komponister – hvorfor?
Det synes jeg er et vanskelig spørsmål. Bach, Beethoven og Brahms er de jeg har vært mest opptatt av over tid. Men så er det jo Mozart! Og faktisk har jeg begynt å like Tsjaikovskij også. Stravinskij, Mendelssohn, Bartok, Ravel, Debussy, Schubert, Sjostakovitsj – det er helt umulig å avgrense, og det endrer seg fra uke til uke. Det er så uendelig mye å ta av, og jeg blir så glad hver gang det er et skikkelig stort verk jeg aldri har hørt før. Det er mye å glede seg til.
​
​
Hva er dine høydepunkter med DNK?
På sett og vis synes jeg hver produksjon med DNK er et høydepunkt. Orkesteret har en enestående konsentrasjon og intensitet, jeg føler alltid at jeg er med på noe stort. Det har vært så mange virkelig store stjerner de siste årene, som Anthony Marwood, Lorenza Borrani og selvsagt Pekka Kuusisto, som får taket til å løfte seg. Jeg husker veldig godt Mendelssohns symfoni, ‘Den italienske’, ledet av Elise Båtnes, det var skikkelig gøy. Det er så gøy når vi har med våre fantastisk avanserte blåsere. Men det er særlig én opplevelse jeg aldri kommer til å glemme: Beethovens op. 130 og Grosse Fuge etter nedstengningen i mars, med kjære Terje Tønnesen.
​
Hva er du mest opptatt av når du ikke spiller, har du en hobby?
Jeg er veldig opptatt av arkitektur. Jeg leser, ser programmer og går på festival. Og jeg er jo heldig som reiser rundt, og da oppsøker jeg interessante bygninger. Jeg elsker å gå på kunstmuseer og prioriterer høyt å spise god mat, men lar som regel andre lage den til meg. Jeg er også glad i hagen min, men steller den bare i rykk og napp.
Er det noe vi kan få vite om deg som ikke så mange vet?
Jeg er skikkelig lat. Vanskelig å oppdage, det er godt skjult bak disiplinen. Min kone oppdaget det nylig, har jeg inntrykk av. Jeg vet hvor mange bokstaver alle ord har, uten å tenke over det. Jeg husker gjerne navn ved hjelp av forbokstav og antall bokstaver. Folk pleier å ville teste meg på høyesterettsjustitiarius på fest, men det er for langt (det har tjuefire). Men jeg tar sjelden eller aldri feil opp til elleve bokstaver.
​
Liv Hildes
favorittmusikk
Min storebror Knut ble 40 år nylig, og da laget jeg denne spillelisten til ham.