Ida Bryhn
Bratsj
«Det er så mange høydepunkt fra konsertene med Kammerorkesteret, så det er nesten umulig å bare trekke frem noen få.»
Foto: BÃ¥rd Gundersen
Ida Bryhn er fra Oslo og det var i grunnen tilfeldigheter som førte til at hun ble musiker.
– Da jeg var 6 år kom min søster hjem med en fiolin hun hadde funnet i en container. Min mor tenkte at hun skulle benytte sjansen til å lære seg å spille fiolin, og jeg måtte følgelig bli med på spilletimer. Magna Halvorsen var lærer, og etter noen spilletimer tittet hun bort på meg. Kanskje det tross alt er lettere å lære en 6-åring å spille. Dermed fikk jeg prøve en liten fiolin, og jeg husker godt den første hjemmeleksen jeg hadde, 'Jeg kan spille fiolin'.
Senere ble det spilletimer på Barratt Due med bl.a. Alf Richard Kraggerud og Soon-Mi Chung som var viktige inspirasjonskilder på veien til å bli bratsjist.
– I møte med Alf Richard ble jeg bergtatt av musikken på en ny måte. Strykekvartett var tingen, men hvem skulle spille bratsj? Joda, jeg ville gjerne prøve, og det var så artig! Stor mørk klang, og så slapp jeg å alltid spille melodien, men kunne heller fargelegge og påvirke. Fortsatt den dag idag er det dette som fascinerer meg med å spille bratsj i ensembler. Nå måtte jeg få meg en bratsjlærer, og til min store fornøyelse sa Soon-Mi Chung ja til å undervise meg. Hun utfordret grensene mine og ga seg ikke før hun fikk det slik hun ville ha det.
Foto: BÃ¥rd Gundersen
For videre studier dro Ida til Stockholm og senere til Boston der hun fikk jobbe med bratsj-legenden, Kim Kashkashian. Drømmen gikk i oppfyllelse.
– Edsbergs musikkinstitutt i Stockholm var en fantastisk skole med stort fokus på kammermusikk. Tre år med utrolig mye gøy, øving, matlaging og lange kvelder med mye livsfilosofi, som seg hør og bør for en bachelorstudent. Siste sommeren før jeg måtte bestemme meg for veien videre, fikk jeg møte en levende legende, Kim Kashkashian. Jeg tenkte at hvis jeg kunne komme meg til Boston og studere med henne, så ville jeg bli aldeles henrykt. Min drøm gikk i oppfyllelse, og slik har det seg at jeg idag har stamtre med direkte link til den store bratsjisten William Primrose. Dette er jeg veldig stolt av.
Tilbake i Norge avsluttet hun sine studier på Norges musikkhøgskole med Lars Anders Tomter som lærer, og her fikk hun også mulighet til å spille med Kammerorkesteret via stipendiatprogrammet. Dette har vist seg å være avgjørende for Idas musikalske virke.
– Jeg fikk lede bratsjgruppen på turné mens jeg ennå var stipendiat. Jeg ble ansatt i Oslo-Filharmonien omtrent samtidig med dette, og jeg husker tilbake på en tid med ekstremt mye spilling som etter hvert gjorde at jeg sa opp jobben i Filharmonien.
Ida har siden vært solobratsjist i Kammerorkesteret – både som orkestermusiker, kammermusiker og solist. På spørsmål om sine største opplevelser med orkesteret, er det flere prosjekter og ett navn som peker seg ut.
– Ganske tidlig var jeg med på turné til bl.a. Østerrike, og vi spilte i Musikverein i Wien. Dette var stort. Det er så mange høydepunkt fra konsertene med DNK, så det er nesten umulig å bare trekke frem noen få, men det er jo litt ekstra stas å spille i svært gode og prestisjefylte saler. Konserten på the Proms i London i 2010. Da vi var «Orchestra in residence» under Ojai Music Festival i California. Andre høydepunkt har vært samarbeidet med nå avdøde pantomimeskuespiller og professor Bud Beyer. Slik Terje har formet vårt musikalske språk, har Bud formet vår musikalske tilstedeværelse og formidling på scenen.
Foto: BÃ¥rd Gundersen