Meny

Jun Sasaki

Cello

«Jeg hadde vokst opp med musikk døgnet rundt i en svært musikalsk familie, så dette føltes som en naturlig karrierevei.» 

IMG_0013.jpeg

Foto: Ola Kjelbye

Jun Sasaki er født i London, med japanske foreldre. Ved Yehudi Menuhin School and Royal College of Music i London studerte han med Louise Hopkins og Thomas Carroll, før han tok sin master ved Norges Musikkhøgskole med Truls Mørk. Han er alternerende gruppeleder i Göteborgs Symfoniker, og spiller i tillegg i DNK.

Når begynte du å spille instrumentet ditt? Og hvorfor har du valgt det?

- Jeg begynte med fiolin da jeg var fire år, men som femåring gikk jeg over til cello. De fleste i min lille familie er profesjonelle musikere; min far er pianist, min mor fiolinist. Som enebarn var vel tanken egentlig at vi skulle være en klavertrio, skjønt vi prøvde bare å spille uformelt sammen et par ganger, så vidt jeg husker – det blir for mye spenning når man skal spille med familie! Jeg ble også fortalt at jeg var en ganske umotivert fiolinist!

  

Har du hatt spesielle inspirasjonskilder på veien?  

- På Yehudi Menuhin-skolen fikk jeg masse inspirasjon av å studere sammen med likesinnede, som alle siktet mot å bli best. På cello ble jeg særlig inspirert av den rike, dype tonen hos mine lærere, Thomas Carroll og Truls Mørk. Nå for tiden er jeg mest inspirert av kameratskapet og tonen sammen med mine med-musikere når vi lager musikk.
 

DSC01581.jpg

Hva var din grunnleggende motivasjon for å bli musiker?

- Som tolvåring besluttet jeg meg for å vie meg helt til celloen og musikken. Jeg var på en konferanse omtrent på denne tiden, og der forsto jeg at selv om jeg var lovende, var jeg likevel en ganske upolert cellist, og at det å opptre krevde fokus og hengivenhet. Dette var vanskelig, samtidig som man skulle følge en vanlig skole hver dag, med mye lekser etter skoletid. Jeg hadde vokst opp med musikk døgnet rundt i en svært musikalsk familie, så dette føltes som en naturlig karrierevei. Cello var noe jeg var god i og stolt av – og jeg hadde en følelsesmessig forbindelse til musikk, noe som forsterket beslutningen min.
 

Hva er du mest opptatt av når du ikke spiller, har du en hobby?

- Mine barn på fire og ett år – som jeg elsker å være sammen med – og mine store hobbyer: fotografi, horologi og fotball. Nå for tiden liker jeg å jobbe med hus og have. Det er en annen verden enn celloen og min oppvekst i London. Å ta vare på en hage – som nesten er en liten skog med digre trær – jeg liker til og med å hugge ved! Med måte!

Favorittmusikk og komponister – hvorfor?  

- Jeg hører gjerne mye klassisk, men vanligvis synes jeg det er mer avslappende å lytte til ikke-klassisk på radioen, for eksempel når jeg pendler. Jeg kan høre på Radiohead eller Røyksopp – eller tango, det liker jeg godt. Sibelius har blitt en av mine favoritter, siden jeg har blitt så godt kjent med orkesterverkene hans de seneste årene. Brahms og Schumann liker jeg også godt.

  
Hva var ditt første prosjekt med DNK? 
 

- Jeg var stipendiat hos DNK mens jeg studerte i Oslo, og jeg husker at jeg min første oppgave, da jeg kom til Oslo, var å spille Bartóks Divertimento og Rumenske danser og Ligetis Ramifications med Barnabas Clemens som dirigent. Dette var i 2012, så jeg kan i år feire ti år med DNK!

 

Hvis du skulle trekke frem noen høydepunkter, hva er de?

Høydepunktet med DNK hittil er absolutt den ‘beryktede’ Schönbergs Verklärte Nacht, uten noter. Den første prøven, da vi gjorde det, var rett etter nyttår. Jeg husker at jeg brukte mesteparten av ferien med å lytte til stykket om og om igjen mens jeg prøvde å lære det utenat, gjorde feil og prøvde, igjen og igjen. Jeg var helt overbevist om at det var umulig, til vi plutselig hadde første prøve, der vi sammen snublet oss gjennom stykket … Men da vi fremførte stykket, uten at notene og notestativene var i veien, så var det så frigjørende at det virkelig var en magisk opplevelse jeg aldri kommer til å glemme!


 Er det noe vi kan få vite om deg som ikke så mange vet?  

- Mellomnavnet mitt er James!