top of page

Meny

630786.jpeg

Mozarts Haffner-serenade

Divertimenti, serenader og nokturner fløt uanstrengt fra Mozarts penn, ofte komponert for å ledsage middager, bryllupsfester, fødselsdager og ulike private eller offentlige sammenkomster. Slike anledninger var ofte storslåtte, og musikken kunne bestå av flere satser, gjerne med solistiske innslag av konsertant karakter. For Mozart var disse mer enn selskapsmusikk; han så her en mulighet til å utforske og løfte sjangeren til et nytt kunstnerisk nivå, med nesten symfoniske dimensjoner. Blant hans mest kjente verk i denne tradisjonen finner vi Haffner-serenaden (K.250), Posthorn-serenaden (K.320) og Blåserserenaden (K.361), også kjent som Gran Partita.

Aktuell konsert:
Hagefest hos Haffner
11. februar / Universitetets Aula
Les mer

Musikkmiljø i Salzburg 
Året 1776 var en særlig begivenhetsrik tid i Salzburg, der etterspørselen etter Mozarts musikk var stor, særlig innenfor sjangrene divertimenti og serenader. Men musikkens plass i samfunnet var i endring. Etter at Salzburgs nye erkebiskop, Hieronymus von Colloredo, innførte reformer i 1772 som blant annet reduserte lengden på hoffkonsertene, måtte hoffmusikerne – deriblant Leopold og Wolfgang Amadeus Mozart – finne nye arenaer for sin virksomhet, særlig for å kunne skrive større orkesterverk. En slik mulighet fant de i byens velstående familier, hvor Mozart fikk anledning til å utforske og utvikle konsertformen i et miljø der slike fremføringer ellers var begrensede. Dette finner vi i Haffner-serenaden, der en fullverdig fiolinkonsert er intergrert i verket.
Mozart_Family_Croce.jpg

Familien Mozart - Wolfgang Amadeus med søsteren Maria Anna og faren Leopold. Portrettet på veggen er av Mozarts avdøde mor, Anna Maria. 

En ny bestilling fra Haffner-familien

Haffner-serenaden ble komponert i anledning bryllupet til Franz Xavier Späth og Marie Elisabeth Haffner, datteren til Salzburgs tidligere borgermester, Sigmund Haffner den eldre. Haffner-familien var blant Salzburgs mest innflytelsesrike handelsfamilier og nære venner av Mozarts. Verket ble fremført i familiens sommerresidens den 21. juli 1776, og fulgte byens konvensjon om å innlede og avslutte selskapet med en egen marsj. Denne marsjen, Marsj i D-dur (K.249), spilles også på kommende konsert i Universitetets Aula, 11. februar.

99.jpg

Lengden og antall satser i en serenade var gjerne bestemt av både de praktiske omstendighetene og varigheten på selve feiringen. Ofte skulle musikere marsjere mellom ulike steder, og for å legge til rette for dette, fjernet Mozart celloene fra orkesteret. I stedet lot han kontrabassen på scenen danne et solid fundament – en karakteristisk løsning for serenadetradisjonen i Salzburg på 1700-tallet.

​​

Serenade av symfoniske dimensjoner

Bryllupsfeiringen skal ha vært en overdådig begivenhet, noe Mozarts komposisjon også vitner om: Han komponerte en serenade som overgikk alt annet han tidligere hadde skrevet i denne sjangeren. Med sine åtte satser kan den nesten omtales som en «dobbeltsymfoni», instrumentert for et rikt ensemble bestående av parvise fløyter, oboer, fagotter, horn og trompeter, samt strykere og en solofiolin. Regner man dessuten med den lystige D-dur-marsjen K.249 blir verket enda mer omfangsrikt. Likevel er det mer treffende å beskrive Haffner-serenaden som en blanding av symfoni og fiolinkonsert, ettersom tre av satsene gir fiolinen en solistisk rolle – mest sannsynligvis spilt av Mozart selv under feiringen.

​Mozart hadde åpenbart stor forkjærlighet for sin Haffner-serenade og spilte den ved flere anledninger etter urfremføringen – minst to ganger i henholdsvis 1777 og 1779. Dette var uvanlig på den tiden da mye anledningstilknyttet musikk ofte ble spilt én gang før den ble lagt til side. Mozart omarbeidet også dette materialet til en symfoni, der han gjorde betydelige endringer både i komposisjonen og instrumenteringen. Denne symfonien må imidlertid ikke forveksles med den langt mer kjente Haffner-symfonien (K.385). Sistnevnte, også kjent som Symfoni nr. 35, ble komponert seks år senere, sommeren 1782, for å markere at Sigmund Haffner den yngre ble adlet – et oppdrag som resulterte i en av Mozarts mest energiske og feststemte symfonier.

​​

bottom of page