Frida Fredrikke Waaler Wærvågen
Cello
Foto: Anna-Julia Granberg
Foto: Ola Kjelbye
Frida Fredrikke Waaler Wærvågen er fra Horten og startet å spille som 5-åring ved Horten Kulturskole. I 1998 ble hun tatt opp som elev ved Barratt Due Musikkinstitutt, og etter videregående gikk veien videre til Norges Musikkhøgskole og Kungliga Musikhögskolan i Stockholm, Sverige. Frida Fredrikke har jobbet som solocellist i det Kungliga Hovkapellet, Kungliga Operans Orkester i Stockholm, og Bergen filharmoniske orkester. Celloen hun spiller på er laget av Nicolas Lupot, 1823, og er utlånt av Dextra Musica.
Når begynte du å spille instrumentet ditt? Og hvorfor har du valgt det?
- Storesøsteren min begynte å spille fiolin da jeg var 2 år, og det var selvsagt så kult at jeg også ville begynne. Jeg stjal fiolinen hennes flere ganger og stilte meg gjerne oppå en stol. Da jeg var 4 år meldte jeg meg opp til fiolin på kulturskolen, men fiolinlæreren syntes jeg var litt liten. Året etter fikk jeg spørsmål om jeg ville begynne på cello, og jeg ble helt forelsket når jeg så den bitte lille celloen. Jeg hadde aldri sett en liten cello før. Det var kjærlighet ved første blikk.
Hva var din grunnleggende motivasjon for å bli musiker?
- Musikk har alltid vært en stor del av meg. Jeg elsket å høre på musikk på høytalerne hjemme da jeg var liten. Jeg satte gjerne opp stoler i stua til hele orkesteret og dirigerte meg blant annet gjennom hele Juleoratoriet da jeg var 5 år. Det tar jo noen timer. Ifølge mamma hadde jeg sagt etter det var slutt: «Dette var fint, nå tar vi det om igjen.»
Jeg fikk være med på mye fra tidlig alder. Mamma sang i kor og jeg pleide å høre på eller sove i kirkebenken under prøver og konserter. En av konsertene som ga stort inntrykk på meg var Lars-Erik Larssons «Förklädd Gud». Det var så fantastiske bratsjsoloer i det verket at jeg vurderte sterkt å bytte til bratsj! Fra jeg var 3 år gikk jeg i musikkbarnehagen på kulturskolen, og på det meste sang jeg i tre ulike kor i oppveksten, i tillegg til cellospillingen. En stor drøm da jeg var liten var å joine Oslo Gospel Choir. De var de kuleste som fantes, men jeg måtte etter hvert velge bort kor for å satse på cello.
Musikk har kommet med morsmelken, og hjemme hos oss, hvor vi alle tre søstrene har endt opp med å bli musikere, var det egentlig aldri snakk om å bli noe annet. Det var aldri snakk om at vi måtte få oss en «ordentlig» jobb, som mange andre foreldre kanskje ønsker seg. Det ble virkelig tilrettelagt for at vi kunne drive på med musikk. Det er jeg veldig takknemlig for.
Hva er du mest opptatt av når du ikke spiller, har du en hobby?
- Nå er jeg mamma til to skjønninger på 5 og 2 år, en jente og en gutt, så det meste av fritiden går til å kose meg med barna og mannen. Da er det alltid gøy med sykkelturer, trampoline, plukke bær, gå på stranden eller ta en tur på familieparken Foldvik. I januar tok vi over familiegården i Nevlunghavn, så her er det også mye gøy å finne på som oppussing av huset, foreløpig mislykka grønnsakskasser og deilig natur og strender. Vi har et utrolig rikt fugleliv utenfor døra (og noen ganger inne også..) Det å bare sitte i stolen ute og lytte til den vakre fuglesangen, se ned på vannet og opp på fjellene i Telemark, ja, det er helt vidunderlig!
Når var ditt første prosjekt med DNK, og hvis du skulle trekke frem noen høydepunkter, hva er de?
- Mitt første prosjekt med DNK var tilbake i 2009 om jeg ikke husker helt feil. Det var utrolig stas, men også utrolig skummelt, for det var bare Audun og meg på cello og vi spilte en kvartett av Beethoven for utvidet besetning. Jeg hadde typ ingen profesjonell orkestererfaring tidligere. Etterpå fikk jeg være med blant annet til Lofoten, og senere min første opplevelse på Risør Kammermusikkfestival i 2010, og senere på året en fantastisk turné med «Risør on tour» hvor vi spilte i Brüssel, London og New York. Det er nesten helt surrealistisk å se tilbake på. Utrolig mange flotte prosjekter har jeg fått blitt med på, og jeg er helt sinnsykt glad for å nå kunne bli en del av musikerkollektivet og få være en del av den gode energien og få spille med de fantastiske musikerne.
Er det noe vi kan få vite om deg som ikke så mange vet?
- Jeg er bonde. Vi tok over familiegården på Værvågen i januar 2024, og da måtte vi melde oss inn i Bondelaget. Foreløpig er vi ikke arbeidende bønder, men vi ønsker å bygge opp igjen gården så vi kan ha litt dyr og drifte jordene selv. Men først må vi pusse opp huset vårt ferdig og få traktoren til å starte igjen.