top of page

Meny

Noen somre tidlig på 70-tallet samlet Bjarne Fiskum unge musikere i Harran i Trøndelag for å musisere og konsertere. Disse samlingene kulminerte sommeren

1975 med konsert i Oslo under navnet Det Norske Kammerorkester. Initiativet døde hen, men to år senere møttes Kristina Kiss, Helge Stang Aas, Arild Solum og August Albertsen for å gjenopplive orkesteret. Undertegnede, som studerte i Sveits på den tiden, ble spurt om å bli dets kunstneriske leder. Orkesteret var tenkt som et alternativ til det etablerte musikklivet, et alternativ hvor unge musikere kunne spille sammen på høyt nivå uten dirigent.

Høsten 1977 øvde vi inn vårt debut-program: Händel: Concerto Grosso op. 6 nr. 7, Eivind Solås: Skogens Øyne (uroppføring), Vivaldi: De fire årstider og Bartók: Divertimento for strykere – et program på godt og vel 2,5 timers spilletid som vi brukte 100(!) timer på å forberede. Det ble en suksess. Og så vidt jeg kan huske, skrev Reimar Riefling begeistret i VG: Festival Strings i Oslo!

Det Norske Kammerorkester 1977-2017

3 cups

Flour

Terje Tønnesen

1½ cups

Butter

Lars Anders Tomter

Kristina Kiss

Jørn Halbakken

Knut Johannessen

Kjell Arne Jørgensen

Arne Jørgen Øian

Arild Solum

Odd Hannisdal

Helge Stang Aas

Tora Dugstad

Berit Sem

Birgitta Halbakken

Sara Wijk

Bjørn Solum

Einar Skøyen

Orkesteret levde fra hånd til munn i mange år. Lønn og fast prøvelokale var bare drømmer, men det skjedde mye allerede de første årene, ting som tjente som agn og inspirerte oss til å fortsette. Allerede etter et par år hadde vi gjort tre plate-innspillinger på BIS Records, bl.a. all Griegs strykemusikk, inklusive Holbergsuiten.

Vi spilte konserter med Rostropovitsj, og var nærmest hans protegé i flere år. Den berømte fiolinisten Iona Brown kom til orkesteret i 1980, og hun og jeg var ledere sammen i 20 år, hun med tittelen Kunstnerisk og musikalsk leder. Min tittel var Kunstnerisk (men ikke musikalsk) leder.

Iona var en kapasitet og tilførte orkesteret en know-how som vi fremdeles nyter godt av. I hennes tid med orkesteret spilte vi inn en rekke plater hos de største plateselskapene, turnérte verden rundt og mottok flere Spellemannspriser her hjemme. Det Norske Kammerorkester er også det eneste orkesteret som har

spilt for det engelske overhuset; House of Lords. 

 

Iona var en tradisjonsbundet musiker, og orkesteret ble med henne en fremtredende aktør i det etablerte europeiske musikkliv. Utover på 90-tallet meldte behovet seg for ikke bare å tråkke i oppgåtte stier; vi fikk også et slags paradoksalt motto: Orkesteret skulle bringe videre og utvikle tradisjonen, men samtidig også utfordre den. Dette mottoet har vi prøvd å leve opp til siden, gjennom forskjellige innfallsvinkler, som å spille Vivaldis Årstider som en tidsreise med innlagte kadenser og naturlyder på tape, presentere Janáčeks Kreutzersonate som ’radioteater’ med Tolstojs tekst som det bærende element, eller sette en jazz-trio opp mot det barokke orkesteret i Bachs Goldbergvariasjoner.

De siste par årene har vi jobbet spesielt med orkesterets sceniske kommunikasjon med dere. All scenisk fremstilling er et samspill med publikum, et gi-og-ta. Med dette for øye, har vi begynt den møysommelige prosessen med å lære vårt kjernerepertoar utenat – dette som et av flere redskap for å rive ned ’den fjerde veggen’, som det heter i teateret, veggen mellom scene og sal. Videre, i samme ånd,

har vi samarbeidet med den amerikanske pantomimikeren/skuespilleren, Bud Beyer, som har viet flere tiår til å hjelpe musikere med deres sceniske

tilstedeværelse.

I et av våre store prosjekter høsten 2017, et samarbeid med nederlandske Oorkaan og norske Kulturtanken, vil vi bl.a. praktisere det vi har lært av Bud: Vi skal sette opp en teater-musikalsk forestilling for barn, en fortelling laget over Schönbergs Verklärte Nacht, hvor vi skal prøve å utvide vår rolle som musikere.

Med dette innblikket vil jeg gjerne ønske dere velkommen til DNKs 40-årsjubileum med et håp om at dere følger oss også i de neste 40.

Terje Tønnesen

Kunstnerisk leder

bottom of page