Meny

Innsikt

Bachs fiolinkonsert

– et rekonstruert mesterverk

Bach var en mester i å tilpasse og gjenbruke sitt eget materiale. Det var vanlig for ham å lage nye konserter basert på tidligere komposisjoner for andre instrumenter, alltid med en imponerende evne til å tilpasse musikken til nye anledninger og lyttere. Et slående eksempel er cembalokonserten i d-moll, BWV 1052, som antas å være en transkripsjon av en nå tapt fiolinkonsert. Partituret inneholder flere passasjer som passer ideelt for fiolin, særlig i bruk av såkalt bariolage – veksling mellom toner på nabostrenger, ofte med én åpen streng – som skaper en glitrende harmonisk virkning. Denne sammenhengen har inspirert mange musikkforskere og utøvere til å rekonstruere verket som fiolinkonsert. På konserten vår 28. oktober fremføres versjonen utarbeidet av Wilfried Fischer (1938–2023) med gjesteleder Maria Maria Włoszczowska som solist.

Bach kan ha latt seg inspirere av Vivaldis virtuose fiolinkonserter, som nylig hadde gjort stor suksess i Tyskland. Som både fiolinist og komponist må han ha blitt fascinert av den italienske konsertformen – og utfordret seg selv til å skape noe enda mer dristig. Resultatet ble etter alt å dømme så krevende at få samtidige fiolinister kunne håndtere det, og verket gikk trolig tapt rett og slett fordi det var for vanskelig å spille. Da Bach senere tilpasset musikken for cembalo, kan det ha vært motivert av praktiske hensyn snarere enn et ønske om å endre verket kunstnerisk.

I sin rekonstruerte form – fiolinkonserten i d-moll, BWV 1052R – viser musikken Bach på sitt mest kraftfulle. Konserten åpner med en eksplosjon av energi og driv, fulgt av en inderlig og uttrykksfull Adagio, for så å avsluttes med engnistrende allegro. Her kombineres teknisk briljans med dypt alvor, og dramatisk kontrast med klanglig skjønnhet. Bak den virtuose overflaten fornemmes Bachs karakteristiske alvor og åndelige intensitet – musikk som både utfordrer utøveren og griper publikum.