Meny

Om kveldens program

 

Anna Berg 

Returnal 

 

De levende trenger lys, de døde trenger musikk.

Sitatet er hentet fra et vietnamesisk, buddhistisk begravelsesritual, der ulike former for musikk brukes for å forberede sjelen til den nylig avdøde for reinkarnasjon. Dette er en tematikk som fascinerte komponist Anna Berg og som hun har tatt utgangspunkt i til sitt nye verk, Returnal for kammerorkester.

Berg har sin utdanning i komposisjon fra Norges musikkhøgskole og Conservatoire National Supérieur de Musique et de Danse de Paris. Musikken hennes har blitt spilt på festivaler som Festspillene i Bergen, og noen av landets fremste ensembler har fortolket hennes musikk, deriblant Det Norske Solistkor.

Returnal ble skrevet på bestilling fra Det Norske Kammerorkester, og det får verdenspremiere på denne konserten.  Dette sier komponisten om verket:

Tittelen peker mot det å vende tilbake, og i idéprosessen til dette verket har jeg forestilt meg at vi befinner oss på det punktet i en reinkarnasjonsprosess der sjelen søker sin nye bolig på jorden. I stykket kan vi høre melodiaktige fraser og skimrende akkorder, som aldri får helt feste. Det er en konstant glidende bevegelse mellom instrumentgruppene, hvor den ene strekker seg mot de andre, og linjene skapt av én gruppe blir etterfulgt av en annen. Vi kan høre akkorder og passasjer oppføre seg på forskjellige måter; de kan være stille, nølende og ventende, de kan glitre eller skjelve, eller de kan bli omformet til lengre passasjer med mer bevegelse, som strekker seg fra lys til mørke og vice versa. Stykket avdekker en søken, der ulike musikalske tilstander blir testet ut og holdt fast – som en måte å prøve ut ulike mulige liv på – før orkesteret til slutt roer seg ned og lander.

​

Jean Sibelius

Seks humoresker for fiolin og orkester, op. 87 og 89 

 

Seks humoresker fra 1917 er preget av Sibelius’ personlige forhold til fiolinen, et instrument han selv hadde en nær relasjon til som tidligere fiolinist. Selv om han aldri ble en virtuos, fikk hans dype forbindelse med instrumentet en betydelig innvirkning på hans komposisjoner, inkludert den populære fiolinkonserten. Humoreskene er musikalske juveler som utforsker forskjellige emosjonelle tilstander og stemninger gjennom fiolinens elegante klanger og orkesterets kraftfulle støtte. De ble komponert i 1916–17 og skulle danne en suite, selv om de til slutt ble publisert under to ulike opusnumre.

Urfremførelsen fant sted i Helsinki samme kveld som den endelige versjonen av symfoni nr. 5, 24. november 1919, med Paul Cherkassky som solist og komponisten selv som dirigent. De seks stykkene varierer i stemning og karakter – fra sprudlende glede til mørk melankoli, og mellom lyriske og lekne, virtuose partier. Sibelius skildret dem selv som et uttrykk for «tilværelsens angst, tidvis opplyst av solen». 

​

Ludwig van Beethoven 

Symfoni nr. 1 i C-dur, op. 21

​

Fra Beethovens hånd ble det ni symfonier til sammen. De to første symfoniene i C-dur og D-dur – selv om de inneholder brudd med det konvensjonelle tonale og dynamiske forløpet – er fremdeles forankret i klassismens konvensjoner. Da Beethoven forlot hjembyen Bonn i 1792 for å søke lykken som pianist og komponist i Wien, trådte han inn i en verden dominert av ånden til den avdøde Mozart og den høyst levende Haydn, som var alminnelig beundret. I løpet av de første årene ble han anerkjent som pianist og improvisator, men det tok nærmere ti år før han kunne presentere sin første symfoni.

Alexander Thayer, som skrev den første Beethoven-biografien, mente at år 1800 var et vendepunkt i komponistens karriere: «Det er året da han kutter båndene til klaveret og hevder sitt krav på en plass ved siden av Mozart og Haydn i de høyere former for kammer- og orkesterkomposisjon – strykekvartetten og symfonien.» Beethoven hadde skrevet en rekke komposisjoner for klaver, men gikk forsiktig frem når det gjaldt disse sjangrene. Han begynte på skissen til symfonien i C-dur i 1795, men la den snart til side. I 1799 bestemte han seg likevel for å skrive en symfoni, og året etter fullførte han sin første symfoni. Selv om Beethoven tar opp i seg essensen av forgjengernes klassiske stil, inneholder verket mye mer enn et tilbakeskuende blikk fra en nykommer. Trekkene som Beethoven senere skulle utvikle til sitt særegne symfoniske språk – så rikt på kontraster og nyanser – kan man gjenkjenne gjennom hele dette verket.

​