Meny

Intervju med Lorenza Borrani: 'Musikk er et språk som forandrer seg med tiden'



Den vitale unge fiolinisten Lorenza Borrani debuterer i Norge på kammerorkesterets kommende konsert den 10. oktober, både som kunstnerisk leder og solist.

Som leder av The Chamber Orchestra of Europe (COE) og dessuten av Spira Mirabilis (som hun selv etablerte sammen med likesinnede musikere), blir hun i dag ansett som en av de mest interessante musikerne på den klassiske musikkscenen.

Da vi inviterte Lorenza til å lede kammerorkesteret i denne konserten, var det nettopp hennes vel ansette lederskap av disse orkestrene vi hadde i tankene.

De to orkestrene og Det Norske Kammerorkester har mye til felles: alle tre har en virtuositet som befinner seg på et svært høyt nivå og ofte spiller de uten dirigent. I tiden før midten av 18-hundretallet var det ganske vanlig at et ensemble ble ledet av førstefiolinistene, og i våre dager er det stadig flere ensembler som velger denne formen. Men hva er forskjellen egentlig? For Borrani er det snakk om en sinnstilstand.

’Jeg tror at den beste måten å komme nærmere musikken på, er å spille uten dirigent – slik en strykekvartett gjør, for eksempel. Det er gjennom prosessen, der vi utforsker musikken sammen, at vi oppnår et mer intimt forhold til verket.’

I konserten i Oslo presenterer vi Beethovens symfoni nr. 2, Nordheims Nachruf, Schnittkes Moz-Art à la Haydn og dessuten hans sonate for fiolin og orkester, med Borrani som solist. Hvilke tanker gjorde hun seg da hun satte sammen dette programmet?

- Et av de store, universelle spørsmålene vi musikere av i dag må stille oss, er hvordan musikk fra mange hundreår tilbake fremdeles kan tale til mennesker av i dag. Musikkens språk snakker til sine samtidige og forandres over tid. La oss se på musikk som spilte en veldig stor rolle for sitt publikum i samtiden. Haydn, med sitt ufattelige geni, komponerte musikk avhengig av hvem den var ment for. Det var ´samtidsmusikk’ han skrev i sin tid. I dag synes vi det er helt normalt å spille tre hundre år gammel musikk og regne med at den er lett tilgjengelig for alle. Programmet vi har satt sammen her illustrerer dette temaet.’

Hvordan da? Kan du utdype det?

- Schnittke er en komponist som reflekterer dypt over akkurat dette spørsmålet – kan eldre tiders musikk fremdeles tale til nåtidens ører? I så fall, på hvilken måte? Selvfølgelig avhenger det av hvilket nivå vi snakker om, og hvilke ører. Og selvfølgelig stiller vi ikke spørsmål ved den kunstneriske verdien av musikk fra en annen tid – ellers ville vi neppe valgt å bli musikere! Samtidig er det viktig å huske på at det vi gjør egentlig er ganske anti-historisk; det er på en måte som å fremføre strålende poesi på latin for dagens tilhørere! Musikk er et språk som forandrer seg med tiden og samtidig er i en kontinuerlig dialog mellom fortid, nåtid og fremtid. Dette var noe av det Schnittke var mest opptatt av. Han presenterte ’gammel musikk’ gjennom moderne språk. Ved å kombinere barokkinstrumenter med elektriske og musikalske språk fra ulike epoker klarte han å la den tale til sitt samtidige publikum. I de fleste av hans komposisjoner var dette det verktøyet han brukte for å bli ’en komponist av sin egen tid’.

Hvordan plasserer Beethoven og Nordheim seg i dette bildet?

- Beethoven var, mer enn noen andre, ’en komponist av sin tid’. Han skrev definitivt for sin egen samtid, men måten han skrev på, nesten med store bokstaver, var å snakke til hele menneskeheten, fra alle tider og steder – og faktisk til hele universet. I Beethovens musikk kan du virkelig føle hans sterke ønske om å nå ut til ’nuet’ – men likevel å strekke seg mot fremtiden. Dette er tydelig i komposisjoner som Eroica og de siste strykekvartettene, men det er faktisk også til stede i den andre symfonien som vi skal fremføre i denne konserten.

Med Nordheims Nachruf har vi et annet fint eksempel: musikk fra det tyvende århundre fra en norsk komponist, spilt av stort sett norske musikere for et norsk publikum. Men også dette verket ser bakover, for eksempel slik det er komponert for et strykeorkester.

Borrani har oppnådd internasjonal anerkjennelse for sin kritikerroste fremførelse av Schnittkes fiolinsonate. ’I feil hender kunne det blitt kaotisk, men Borranis fremragende fortolkning ga oss en følelse av at det hele var strømløst strukturert,’ skrev en australsk avis. Hvordan hadde hun fått slik nærhet til dette verket?

- Scnittke var min yndlingskomponist da jeg var tenåring, og jeg kom enda tettere på musikken hans da jeg fikk muligheten til å jobbe med hans kone, Irina Schnittke og Alexander Ivaskin, da vi laget en slags ’Schnittkiade’ med hans sentrale verk. Å se hvordan publikum bare elsket det, fikk oss til å skjønne at han virkelig var ’en komponist av vår tid’.

Både fiolinsonaten og Moz-Art à la Haydn – som titlene antyder – har referanser til fortidens musikk, men bringer den frem til i dag. De er som moderne maleri, satt sammen av fragmenter fra renessansen, kombinert på en måte der bitene mister sin originale sammenheng, men der man føler at de fremdeles er til stede.

Beethovens og Schnittkes musikk presenterer to vidt forskjellige lydverdener. Kan vi finne et slags felles ståsted for disse to? Og – det å fremføre dem samtidig, kan det by på musikalske og/eller tekniske utfordringer?

- Mulig det høres ut som et paradoks, men jeg tror Schnittkes musikk på en måte vil høres mer ’gammel’ ut med cembalo, bygget i concerto-grosso stil. Jeg tror det kan føles som en reise fra barokk (fiolinsonaten) gjennom den klassiske stilen (Moz-Art à la Haydn) til pre-romantisk (Beethoven) med et lite skritt inn i moderne tid (Nordheim), men likevel med et blikk bakover. Når vi kommer ut fra konserten bør vi kanskje stille oss spørsmålet: ’Av det jeg hørte – hvor følte jeg meg mest hjemme? Hva betyr egentlig ’musikk av i dag’? Og hvordan snakker den i så fall ’annerledes’ til meg?

Konsert med Lorenza Borrani

10. oktober kl. 19.00

Universitetets aula


  • Facebook - Black Circle
  • Twitter - Black Circle
  • YouTube - Black Circle
  • Instagram - Black Circle