Meny

Hvil deg nå musiker, det er sommer!



Vi er i nærheten av det vi drømmer om gjennom hele året - FERIEN. Kammerorkesteret har rundet av sin sesong og snart ligger de fleste konsertsaler rundt om i Norge i en stille døs. Orkestre, kor og ensembler trekker pusten etter en hektisk høstsesong og en enda travlere vår.

Men drømmen om rolige sommeruker til å hvile hode, sjel og trøtte musikerkropper er blitt en illusjon. Slik var det før – før Norge ble et festivalsirkus. Fra å ha to sesonger har musikkåret nå så definitivt tre. Hele sommeren gjennom kan du nesten uten unntak gå på klassiske konserter hver eneste dag i en eller annen by eller liten avkrok der det finnes en låve eller en kirke å spille i. Og på podiet sitter musikerne – ikke bare ett sted, de er blitt omstreifere i kammermusikk. Fra hele verden strømmer de til ulike arenaer og møter hverandre igjen eller for første gang bak et stativ med musikk av Brahms, Schumann, Kurtág eller hvem det nå er en kreativ festivalsjef har satt opp på årets program. Det kappes om å ha det største navnet på plakaten, men bak enhver festival står den trauste, solide norske musiker med all sin kompetanse og velvillighet i bagasjen og åpner opp sin instrumentkasse som det egentlige bærende element i enhver festival. Uten disse stopper festivalnorge.

Denne etter hvert så etablerte sesong tre er blitt en vitalitet i vårt musikkliv. Den gir andre opplevelser og ferien kan fylles med innhold utover slappe morgenstunder og mangel av vær til et badeliv. Den gir samtidig mange musikere faglig påfyll, nye kolleger, og utvidet scrapbook.

Men iveren etter festivallivet har også en bakside for dem som skal fylle podiet med innhold. Hvor ble ferien av, sommerlivet vi drømte om som ble til øving bak lukkede vinduer og dører, time inn og time ut. Nervene som skulle slippe taket under sommersolen, ble igjen spent fordi forventningen og presset ikke arter seg annerledes selv om publikum er i en slags festivalferiemodus. Alle forventer på en måte enda mer av en festival. Det er her det unike skal oppstå; opplevelsen vi ikke fikk i den store konsertsalen skal ta oss med storm under kirkehvelvingen der publikum sitter omtrent på fanget til musikeren som har svetteringer under festivalens T-skjorte allerede før konserten er startet. Slikt er gøy, men også ufattelig slitsomt for den som skal levere prestasjoner i verdensklasse. Tro ikke at presset er noe mindre for disse enn for Marit Bjørgen når hun står på startstreken og alle forlanger seier. Ingen prestasjon på dette nivået kommer gratis, det skal bare se slik ut.

Og slik går nå dagan. Den ene sommerdagen tar den andre, den ene festivalen erstatter den neste... og den neste. Og musikeren, som gledet seg til å la slitne armer hvile og hode og nervebaner få en pause fra trykket? Hva skjedde egentlig med drømmen og lengselen etter sommerlivet, nitimen og pilsen på hytta med ikke-musikervennene? Ringer skoleklokkene allerede – jammen jeg skulle jo…

Tenk litt på det neste gang du sitter på en festivalkonsert og ser musikerne gi alt – fordi de ikke klarer annet. It’s all or nothing – every time. Men det kan ha sin pris, så verdsett hver opplevelse du får og håp at helsa holder helt inn for dem der oppe på podiet.


  • Facebook - Black Circle
  • Twitter - Black Circle
  • YouTube - Black Circle
  • Instagram - Black Circle