Meny

Gjennom sesongen har vi satt sammen ulike konsertprogram der vi har ønsket å formidle en slags grunnstemning gjennom valg av tema. Da vi startet planleggingen, var vi fremdeles i en slags «post-pandemi stemning». Vi bar på en følelse av at vi måtte gi publikum noe som var grunnleggende positivt, en følelse av oppdrift, slik at det ble det etterlatte inntrykket på vei ut av konserten. 

Vi har berørt temaer som er ekstremt positive og feststemte, samtidig som vi har kretset rundt det mer sårbare. Gjennom det har vi forhåpentlig også klart å dekke noe av det enorme emosjonsregisteret i musikken. Og nå er det til slutt «tid for ømhet» som siste konsert i årets abonnementsserie. Anthony Marwood har satt sammen et program som treffer en slags grunnstemning uten dermed å teppebombe oss med ømme følelser; det kan fort bli for mye av det gode. Følelser skal balanseres i riktige porsjoner, og her oppsummerer vi mye av sesongen med den variasjonen kveldens musikk byr opp til. I så måte er Enescus oktett, her i et arrangement for strykeorkester, et funn av et verk.