Fri, men ensom
- Brahms og kvinnene
Johannes Brahms (1833-1897) skrev sitt første kammerverk for strykere, strykesekstett nr. 1, i 1859, i kjølvannet av de følelsesmessig mest stormende årene i hans unge liv. Men det var i sin andre sekstett fra 1864 at han skulle begripe hendelsene som i senere år preget hans virke som komponist og ikke minst som menneske. Det var da Brahms skulle komme til å minnes sine to store kjærligheter: Agathe von Siebold og Clara Schumann.
Clara Schumann (1819 – 1896)
Forholdet mellom Brahms og Clara Schumann er veldokumentert. I de lidenskapelige brevene de sendte hverandre er vi vitne til at forholdet utviklet seg mer og mer inderlig i takt med sinnssykdommen til Claras ektemann, Robert Schumann. Clara elsket Brahms og var fri til å gjøre det etter Roberts død i 1856, men Brahms gjorde det helt klart at han ikke aktet å gifte seg med henne. I et brev til Clara, oktober 1857, skrev Brahms: «Lidenskapene er ikke naturlige for mennesker. De er alltid unntak eller eksesser. De som overskrider måteholdet må betrakte seg som syke, og søke legehjelp for sitt livs og sin helses skyld … Lidenskapen må snart forsvinne, eller man må fordrive den.» Brahms’ kjærlighet for Clara fortsatte slik gjennom resten av livet: idealisert, men aldri fullbyrdet. Ikke lenge etter dette, ble han presentert for sopranen Agathe von Siebold, sommeren 1858.
Agathe von Siebold (1835 - 1909)
Forholdet mellom Brahms og Agathe var sømmelig, men lidenskapelig. Vennene som hadde introdusert dem for hverandre antydet at ryktet hennes var utsatt hvis Brahms ikke fridde til henne. Den påfølgende høsten ble de forlovet.
Men mottakelsen av Brahms' musikk skulle gi forholdet et kraftig slag da premieren på hans første pianokonsert ble kjølig mottatt. Det var etter dette at Brahms skrev i et brev til Clara Schumann at «mottagelsen av min konsert har vært en briljant og markant – fiasko!» For et så selvkritisk og usikkert vesen som Brahms, kan vi anta hvor tungt denne responsen (eller mangel på sådan) falt ham for brystet. Brahms var allerede i tvil om sin evne til å forsørge Clara og hennes syv barn etter Roberts død, og nå sto han overfor et liknende dilemma. Han skrev et skjebnesvangert brev til Agathe for å meddele det smertefulle budskapet og brøt forlovelsen. Agathe returnerte ringen, og de to møttes aldri igjen.
Ikke lenge etter disse begivenhetene skrev Brahms sin strykesekstett nr. 1. Skjønt den ikke kan sies å direkte reflektere ytre begivenheter, kan det likevel dras en parallell til den frykten Brahms tydeligvis følte ved å skulle tre inn i skoene til sin kjære venn Robert Schumann som Claras beskytter, og angsten ved å skulle kappes med en komponist han hadde den høyeste respekt for: Beethoven. Brahms var ikke komfortabel med sammenlikning mellom ham selv og komponistene han beundret, og dette kan delvis forklare hvorfor han begynte sin kammermusikk for strykere med en sekstett –heller enn en kvartett, sjangeren som den store mester eksellerte i. Dessuten – den rikere klangen i en sekstett passet bedre til Brahms´ glede ved å male overdådige klangbilder.
Sommeren 1864, mens Brahms var på ferie i Lichtental, hørte han at Agathe hadde flyttet fra Tyskland for å bli guvernante i Irland. Minnene ble vekket, og Brahms bestemte seg for å inkludere referanser både til Agathe og Clara i sin komposisjon, nemlig strykesekstett nr. 2.
Som så ofte med Brahms – bak et uovertruffent mesterskap i intrikat motivbehandling ligger musikk med en intens, personlig betydning. G-dursekstetten fra 1864/65 ble komponert ut fra det lengtende temaet i Variasjoner over et tema av Robert Schumann et tiår tidligere, da lengselskvalene for Clara Schumann ikke kunne uttrykkes i ord. Dette temaet, som vi hører i sin helhet i sekstettens langsomme sats, gjennomsyrer hele verket. Men Clara er ikke den eneste kvinnen han hadde på hjertet da han skrev sekstetten.
Et ekstatisk tema i første sats bærer tonene A-G-A-D-H-E: en kode for Agathe von Siebold. Dette ‘Agathe-temaet’ høres i slutten av første sats, og stykket ble tilegnet henne. I et brev til en venn skriver Brahms om verket: «Her har jeg befridd meg fra min siste kjærlighet».
Agathe-tema fra G-dursekstetten