Meny

Britten Getty images_edited_edited.jpg

Kjærlighetens

mangslungne veier

Benjamin Britten Ⓒ Getty images

Komponister lar seg inspirere av fortellinger og gir dem musikalsk form – av forhold som slår gnister, fascinasjon av en forfatters skaperkraft og av eventyrets magi. På kommende konsert 15. november byr vi på et program rikt på musikalsk historiefortelling med verk av komponistene som lot seg fascinere og skrev musikk så fantasifull og gripende at den gir gjenklang i oss. Her er deres historier.

Brittens unge muse
Før John Woolford døde i Australia i 2016 – han immigrerte fra Storbritannia i 1980-årene – ble han intervjuet av John Bridcut om sin bok Britten’s Children. Woolford, født Wolfgang Scherchen, var sønn av den tyske dirigenten Hermann Scherchen, og i dette intervjuet snakket han om det intense, men ikke seksuelle forholdet han som tenåring hadde med den daværende 24-årige komponisten, Benjamin Britten. Dette var i 1938. Året etter dro Britten og Peter Pears – som senere ble Brittens livsledsager – til Nord-Amerika på en konsertturné som skulle føre til noen års utlendighet. Forholdet til ‘Wulff’ ble aldri gjenopptatt, men i en periode var han likevel komponistens muse.

Britten tilegnet sangen Antique i Les Illuminations til Wulff, og da han fikk et oppdrag fra CBC Toronto om en ‘fanfare for piano og orkester’ tenkte han nok en gang på sin unge muse. Som Britten skriver i et brev til Wulff – du vet hvem dette handler om.

Britten beskrev sin nye komposisjon til venninne Enid Slater som «en veldig lys og glitrende musikk – inspirert av et solskinn jeg aldri har opplevd før … tenker å kalle det The Young Apollo.» Solskinnet opplevde han i New York sommeren 1939, da Britten og Pears hadde vært på ferie med Aaron Copland. Tittelen Young Apollo kommer fra John Keats’ ufullførte dikt Hyperion, som forteller om titanenes fall og olympiernes seier, blant dem Apollo, en av Olympens mest betydningsfulle guder. Britten forteller i en programkommentar til premieren at verket ble inspirert av avslutningslinjene i dette diktet: Apollo, called to be the new god of beauty – the new dazzling Sun-god, quivering with radiant vitality. 

 

wulff John Woolford - real name Wulff Scherchen 1938-39 Hans Wild - Britten Pears Foundati
Wolfgang Scherchen, ca. 1938 /
Ⓒ Britten–Pears Foundation

Britten trakk tilbake Young Apollo fra offentligheten – av ukjente grunner – etter de to første fremførelsene, og det ble ikke hørt igjen før i 1979, tre år etter hans død. Det blir spekulert i om dette var en slags avslutning med Scherchen, siden det var sammenfallende med en periode da Britten og Pears var i ferd med å gjøre sitt profesjonelle forhold mer personlig og intimt.
Young Apollo er rytmisk dristig og harmonisk slående, og tar av i en storm av piano og strykere, noe som Britten-biografen Neil Powell beskriver som ‘det mest ekstatiske stykket Britten noensinne hadde skrevet’.

Whitescape – Det øde landet

Da den britiske komponisten Sally Beamish og forfatteren Janice Galloway mottok et bestillingsoppdrag fra Den Skotske Operaen, foreslo at de skulle ta sammenhengen mellom sorg og kreativitet som utgangspunkt – et emne hun var svært opptatt av, etter at hun nylig hadde opplevd spontanabort. Galloways svar på forslaget var forfatteren Mary Shelley (1797-1851) og hennes magnum opus, Frankenstein. Resultatet ble en opera kalt Monster.

Mary Wollstonecraft Shelley / Ⓒ Richard Rothwell

«Shelley mistet tre barn som spedbarn og drømte stadig om at hun kunne bringe dem tilbake til livet. Hun ble også sterkt påvirket av at hennes egen mor døde da hun fødte henne. Dermed fikk hun følelsen at hun selv var et ‘monster’ – at hun hadde ødelagt den som hadde skapt henne. Og så var det dette, at hun ble avvist av faren da hun innledet et forhold til Percy Bysshe Shelley som fortsatt var gift med sin første kone», forklarer Beamish om inspirasjonskilden. 

Åpningssekvensen fra operaen har senere vokst til et fullverdig stykke musikk for kammerorkester, Whitescape. Tanken bak dette stykket og det gjentatte motivet spores også i selve romanen: Det åpner med en musikalsk beskrivelse av et stort, goldt landskap – slik som landskapet dr. Frankenstein krysser for å konfrontere monstret han selv har skapt. Whitescape næres av forestillingen om å bli avvist og forlatt – både fra romanen og også fra Shelleys eget traumatiske liv – der en nærmest kroppsløs lyd skaper skrik og hjerteslag gjennom det øde landskapet.

Dansene fra eventyr

Hos Thomas Adès, tenner eventyrverdenen en kreativ gnist som ga ham ideen til hans folkemusikkinspirerte fiolinkonsert, Märchentänze (2020). Det tyske ordet ‘Märchen’ betyr eventyr i betydningen fortelling, men det har også blitt en referanse til en spesiell musikktradisjon takket være flere av romantikkens komponister. Robert Schumann skrev fantasistykkene Märchenbilder (Eventyrbilder) og Märchenerzählungen (Eventyrfortellinger), men en rekke andre komponister som Mendelssohn og Johann Strauss brukte også begrepet.

Thomas Adès ble med i denne gruppen av komponister med sin Märchentänze for fiolin og piano, som ett år senere ble arrangert for fiolin og orkester. «Jeg har et bilde i hodet som for meg er helt virkelig. Det er hindringer på veien, skikkelig solide knuter, som jeg må løse opp for å komme videre. Ved å løse opp disse knutene, så frigjør jeg noe levende,» sier Adès. Den eventyrverdenen som antydes i Märchentänze blir levendegjort i et musikalsk formspråk forankret i engelsk folkemusikk.

Den raske åpningssatsen er en fantasi basert på folkemelodien The Two Magicians mens andre sats er langsom og meditativ. Tredje sats, A Skylark for Jane, er en collage av livlig fuglesang, der imitasjonene av orkesterinstrumentene ringer fritt sammen med solisten og fremkaller bildet av en henført flokk sanglerker over åsene og jordene i England om våren. Finalesatsen har et energisk tema som vokser til en vridende, buktende dans; mange temaer kjemper og snor seg rundt hverandre frem til en livlig avslutning. På kommende konsert fremfører vi verket med vår kunstneriske leder, Pekka Kuusisto som solist. 

Komponist Thomas Adès / Foto: Marco Borggreve

Forelskelse

Tirsdag 15. november kl. 19.00 / Universitetets Aula​

Benjamin Britten Young Apollo for klaver og orkester 

Timo Andres The Blind Banister (Norgespremiere)

Thomas Adès  Märchentänze for fiolin og orkester (Norgespremiere)

Sally Beamish  Whitescape (Norgespremiere)

Joseph Haydn  Symfoni nr. 64 «Tempora Mutantur»

Medvirkende

Pekka Kuusisto, kunstnerisk leder / fiolin

Simon Crawford-Phillips, klaver / dirigent

Det Norske Kammerorkester