Meny

Screenshot 2022-09-13 at 12.06_edited.jpg

Foto: Marco Borggreve

Klovnens tårer
Schönbergs Pierrot Lunaire

Romantikkens interesse for tekstlig drama har også preget musikkens formspråk. De ‘ordløse’, rent musikalske formene ble erstattet med friere verkforløp, sterkt inspirert av litteratur og tekst. Hyppig brukte verkbetegnelser som 'symfoniske dikt’ og ‘sanger uten ord’ gjenspeiler denne endringen. På sin side ble operaens virtuose arier avkledd og trukket mer og mer over i en fortolkende realisme, og melodilinjene i lieder og sanger nærmer seg mer og mer et melodisert talespråk. Overgangen fra lied til melodrama er derfor ikke stor, og ble en naturlig fortsettelse av komponistenes utforsking av tekstens emosjonelle temperatur. Schönberg brukte melodramaet i flere verk gjennom hele karrieren, og utviklet sin variant av et musikalsk resitativ i form av talesang, ‘sprechgesang’. 

Screenshot 2022-09-13 at 12.07.24.png

I kammerverket Pierrot lunaire fra 1912 lar Schönberg den vanligvis stumme pantomimefiguren fra Commedia dell’Arte, Pierrot, få komme til orde. Hvilke tanker bærer han egentlig på, som han ikke får uttrykke? 

Verket ble skrevet i en sinnsyk fart – fra mars til juni ble de 21 diktene av Albert Giraud tonesatt og ble et av de mest banebrytende verk i musikkhistorien. Preget av tidens ekspresjonisme og symbolisme fanger han menneskets irrasjonelle nattsider i toner, med månesyke ('lunacy'), angst og fremmedgjorthet. Pierrot lunaire blir nærmest en musikalsk pendant til Freuds utforskning av menneskets skjulte underbevissthet. 

Jean-Antoine Watteau: Pierrot "Giles" (c. 1719)

Månen brukes ofte som et symbol på det dunkle, gåtefulle, kreative – og farlige, og ikke minst som et symbol på det kvinnelige. Stykket er skrevet på en tid der kvinnefrigjøringen utfordrer den 'mannlige' samfunnsstrukturen, som preges av rasjonalitet, militærvesen, klarsyn, men også av rigiditet og følelsesløshet. Ikke minst interessant blir denne brytningen i både samtid og menneskesinn fremstilt i kunst og arkitektur. Som her, der Pierrot presenteres som en nærmest androgyn skikkelse – sunget av en kvinne – og som lar de forvridde tankene fra sjelens irrganger bryte frem.

Patricia Kopatchinskajas reise til Pierrot

Patricia Kopatchinskaja - også kjent som PatKop - vokste opp i Moldova, en av de sydlige republikkene i Sovjetunionen. Som barn besøkte hun talløse landsbyer sammen med sine foreldre – de spilte i folkemusikkensembler med sangere og dansere som ofte fremførte klovnerier i en slags pantomime. Etter at hun emigrerte til Wien som trettenåring, oppdaget hun Schönberg og Andre Wienerskole. Hun sugde til seg atonaliteten med intens nysgjerrighet og identifiserte seg lidenskapelig med den. Og den er et utgangspunkt for hennes spennende reise inn i musikken til dagens unge komponister.

ae586a32250546cafc56bd21ec661a4985d54dbe-4004x2111.jpeg

Hver gang hun spilte fiolinpartiet i Pierrot lunaire følte hun en slags hemmelig lyst til å synge sangpartiet selv, helt til 2015, da en seneskjedebetennelse tvang henne til å kutte ned på fiolinspillingen. Hun lærte seg å fremføre 'sprechgesang', en rolle hun følte seg hjemme i.

For Pierrot er ikke solisten som briljant mestrer alle de vanskelighetene hen møter på sin heroiske vei til ære, langt ifra, hen driver uten mål og mening gjennom sine drømmer, vikler seg inn i absurde situasjoner og – som de fleste av oss – har problemer med å finne en mening med tilværelsen.

«Dette er ikke en ny bok, det er det samme vokabularet. Det gir bare mer frihet. Å fremføre Pierrot har hjulpet meg til å utvikle meg, ikke bare som musiker, men også som fiolinist.» PatKop sier at å spille en annen rolle enn fiolinistens, rett og slett er en forlengelse av henne selv. 

«Jeg beveger meg stadig mer bort fra denne såkalte klassiske tradisjonen, som er en stor misforståelse, en stor og ødeleggende misforståelse. Jeg kom til og med nærmere en livlig, spontan og fargesterk forståelse av musikkens uttrykk: å gå så tett som mulig opp til følelsene, å glemme alt om papir og noter eller de strenge reglene for hvordan man skal spille fiolin. Pierrot lunaire er et drømmelandskap der er alt er mulig, med denne månesyke skapningen; denne bleke, hvite skikkelsen som aldri vet hvor hen er. (sitat hentet fra Alpha Classics' intervju med Kopatchinskaja )